Det var tider da hun i hennes raseri var overbevist om at hun trengte å kjøre ned til Phoenix og la ham få vite hvor mye av en jævel hun trodde han var, at han trengte å vite akkurat hva han hadde gjort. Men hun innså etter hvert at med sin rungende, stille likegyldighet, ingenting hun muligens kunne si, ville ha betydning for ham, og med samme beretning fortjente han ikke å forstå hvor sint han hadde gjort henne. Han var ikke god nok til å vite hvor mye hun hatet ham.
(There were times when, in her fury, she was convinced that she needed to drive down to Phoenix and let him know just how much of a bastard she thought he was, that he needed to know just what he had done. But she eventually realized that with his resounding, silent indifference, nothing she could possibly say would matter to him, and by the same account, he didn't deserve to understand how angry he had made her.He wasn't good enough to know how much she hated him.)
Hovedpersonen opplever intens sinne mot en mann som har gjort henne urett. I raseriet hennes fantaserer hun om å konfrontere ham personlig til å uttrykke dybden på følelsene hennes og vise ham smerten han har forårsaket. Disse tankene får henne til å tenke på en konfrontasjon i Phoenix, drevet av følelsene hennes.
Imidlertid kommer hun til slutt til erkjennelsen av at han er likegyldig til hennes følelser, noe som gjør enhver konfrontasjon meningsløs. Hun forstår at sinne ikke skal bli bortkastet på noen som ikke verdsetter eller fortjener følelsene sine, og erkjenner at han ikke er verdt energien det vil ta for å konfrontere ham om handlingene hans.