Tusenvis av vanlige mennesker var en del av denne metropolen, men hjemmene deres ville ha vært forgjengelige Wattle og Thatch, stukket med kalk og gjørme. Hvert spor av sitt liv har kommet tilbake til jorden nå, bortsett fra kalksteintemplene til kunst og tilbedelse. Tingene som er laget av ambisjoner, som stiger høyere enn daglig brød.
(Thousands of ordinary people were part of this metropolis, but their homes would have been perishable wattle and thatch, stuccoed with lime and mud. Every trace of their living has returned to the earth now, except for the limestone temples of art and worship. The things made of ambition, which rise higher than daily bread.)
Passasjen reflekterer over livene til utallige individer som en gang bebod en yrende by, og understreket skjørheten i hjemmene sine laget av enkle materialer som Wattle, Thatch og Mud. Tiden har slettet alle tegn på deres eksistens, og etterlater bare de varige kalksteintemplene som symboliserer menneskelig ambisjon og spiritualitet.
Denne kontrasten fremhever den forbigående naturen i hverdagen kontra den varige effekten av kunstneriske og åndelige prestasjoner. Mens de vanlige livene har forsvunnet i jorden, står de monumentale strukturene som et vitnesbyrd om ambisjonene som overskrider bare overlevelse, og viser frem jakten på noe større enn de grunnleggende nødvendighetene i livet.