Vi var små skapninger, egentlig; bittesmå og redd, og prøver å holde vår plass på den lille plattformen som var vår jord. Så mens verden om oss kan virke så solid, så permanent, var det egentlig ikke. Vi var alle prisgitt sjanse, uansett hvor trygge vi følte oss, gisler til vår egen menneskelige skrøpelighet.
(We were tiny creatures, really; tiny and afraid, trying to hold our place on the little platform that was our earth. So while the world about us might seem so solid, so permanent, it was not really. We were all at the mercy of chance, no matter how confident we felt, hostages to our own human frailty.)
I "Tea Time for The Traditionelt Built", reflekterer Alexander McCall Smith over den skjøre naturen til menneskets eksistens. Han beskriver mennesker som små og fryktelige vesener som prøver å finne sin plass på jorden, som, til tross for dets tilsynelatende solide utseende, er grunnleggende usikker. Denne metaforen fremhever sårbarheten til menneskeheten midt i verdens større krefter.
Sitatet understreker at de, uavhengig av hvor sikre eller selvsikre individer kan føle, til slutt er underlagt sjansens innfall. Vår menneskelige skrøpelighet gjør oss mottagelige for uforutsigbare hendelser, og minner leserne om den iboende uforutsigbarheten i livet, og vårt behov for å akseptere og navigere i denne ustabiliteten.