I "Den nest siste sannheten", reflekterer Philip K. Dick over kompleksitetene i det moderne liv og komfortets paradoks. Han antyder at bekvemmelighetene vi liker kommer med en betydelig emosjonell og moralsk vekt. Denne luksusen, som virker tiltalende, kan faktisk være en stor belastning da den distanserer oss fra lidelsen som andre opplever og kan føre oss til selvtilfredshet.

Videre understreker Dick at valgene våre, spesielt beslutningen om å forbli isolert fra motgang, er frivillige. Ved ikke å konfrontere realitetene i lidelsen i samfunnet, ignorerer vi ikke bare andres situasjon, men bidrar også til en syklus med løsrivelse og frakobling. Sitatet belyser de moralske implikasjonene av livsstilen vår og utfordrer oss til å vurdere vår passive aksept av privilegier.