Hva mange graver det er lagt ut så langt øyet kan se!. Deres gravsteiner er som hendene som er hevet i overgivelse, selv om de blir truet av noe. En by med stillhet og sannhet, der suksess og fiasko, morder og offer kommer sammen, der tyver og politimann ligger side om side i fred for første og siste gang.
(What a lot of graves there are laid out as far as the eye can see!. Their headstones are like hands raised in surrender, though they are beyond being threatened by anything. A city of silence and truth, where success and failure, murderer and victim come together, where thieves and policeman lie side by side in peace for the first and last time.)
Passasjen fremkaller et kraftig bilde av en kirkegård der utallige graver strekker seg uendelig, og symboliserer dødens uunngåelighet. Gravsteinene, sammenlignet med hender som er hevet i overgivelse, gjenspeiler finaliteten i livet og opphør av alle kamper. Denne stille byen representerer et kollektivt hvilested der livsinndelingene - for eksempel suksess kontra fiasko og rett kontra feil - blir gjort meningsløse.
I dette rolige riket blir de tidligere rollene som enkeltpersoner glemt, og forener alt i døden til tross for deres tidligere konflikter. Det fremhever en dyp sannhet om dødelighet: at alle vesener, uavhengig av deres livs valg eller moralske plasseringer, finner fred i samme jord. Dette temaet resonerer dypt, og understreker menneskehetens delte skjebne.