Hva med Tiny? Spurte Maripat sjenert. Vel, jeg forlot ham på rommet mitt, så moren min ikke ville se ham. Fordi du ikke hadde overbevist henne om å la deg beholde ham ennå, sa Mark rimelig. La du kattene for å holde ham selskap? Ja, sa Augusta. Og ble de bestevenner? Spurte Maripat, og følte med glede slutten av historien. Nei, sa Augusta og visste at hun var i for dypt. Han spiste dem.
(What about Tiny? Maripat asked shyly. Well, I left him in my room so my mother wouldn't see him. 'Cause you hadn't convinced her to let you keep him yet, Mark said reasonably. Did you leave the cats to keep him company? Yes, Augusta said. And did they become best friends? Maripat asked, happily sensing the end of the story. No, Augusta said, knowing she was in too deep. He ate them.)
I boka "Firefly Beach" av Luanne Rice utfolder en samtale mellom Maripat og Augusta angående en karakter som heter Tiny. Maripat spør om Tiny, og avslører en følelse av kjærlighet og tilknytning til skapningen. Augusta forklarer at hun forlot Tiny på rommet sitt for å unngå å opprøre moren, som ennå ikke hadde vært overbevist om å la henne beholde ham. Denne innrømmelsen fremhever den pågående kampen mellom et barns ønsker og foreldrenes autoritet.
Dialogen tar en overraskende vending når Maripat spør om Tiny og kattene ble venner, bare for Augusta for å tilstå sannheten - at Tiny endte opp med å spise kattene. Denne mørke vrien gir historien et uventet lag med kompleksitet, og illustrerer utfordringene med uskyld fra barn og de til tider harde realitetene som følger med den. Samtalen fanger et øyeblikk av lystighet som raskt skifter til en mer alvorlig tone, og gjenspeiler den uforutsigbare naturen ved oppveksten.