Hva med din elskede Epictetus? Eller din elskede Emily Dickinson? Du vil at Emily din, hver gang hun har en trang til å skrive et dikt, bare sette seg ned og si en bønn til hennes ekle, egoistiske trang forsvinner? Nei, selvfølgelig gjør du ikke det! Men du vil gjerne at vennen din Tuppers ego ble tatt bort fra ham.
(What about your beloved Epictetus? Or your beloved Emily Dickinson? You want your Emily, every time she has an urge to write a poem, to just sit down and say a prayer till her nasty, egotistical urge goes away? No, of course you don't! But you'd like your friend Professor Tupper's ego taken away from him.)
I J.D. Salinger "Franny and Zooey" dukker det opp en diskusjon om arten av kunstnerisk inspirasjon og egoets rolle i den. Foredragsholderen kontrasterer høyt ærverdige figurer som Epictetus og Emily Dickinson med mindre beundringsverdige eksempler, og understreker at ingen virkelig ønsker at en kunstners kreative instinkter skal undertrykkes. I stedet handler essensen av kreativiteten om å omfavne disse følelsene i stedet for å kjempe mot dem. Sitatet fremhever en dobbel standard når det gjelder å verdsette artister kontra de som oppfattes som egoistiske. Mens man kan feire Dickinsons turbulente emosjonelle drivkraft som fremmer poesien hennes, er det et ønske om at en som professor Tupper skal oppleve en reduksjon i egoet hans. Dette understreker kompleksiteten i menneskets natur, der vi verdsetter det kunstneriske uttrykket til noen mens vi kritiserer andres arroganse.
I J.D. Salinger "Franny and Zooey" dukker det opp en diskusjon om arten av kunstnerisk inspirasjon og egoets rolle i den. Foredragsholderen kontrasterer høyt ærverdige figurer som Epictetus og Emily Dickinson med mindre beundringsverdige eksempler, og understreker at ingen virkelig ønsker at en kunstners kreative instinkter skal undertrykkes. I stedet handler essensen av kreativiteten om å omfavne disse følelsene i stedet for å kjempe mot dem.
Sitatet fremhever en dobbel standard når det gjelder å verdsette artister kontra de som oppfattes som egoistiske. Mens man kan feire Dickinsons turbulente emosjonelle drivkraft som fremmer poesien hennes, er det et ønske om at en som professor Tupper skal oppleve en reduksjon i egoet hans. Dette understreker kompleksiteten i menneskets natur, der vi verdsetter det kunstneriske uttrykket til noen mens vi kritiserer andres arroganse.