Når en baby kommer til verden, er hendene knust, ikke sant? Som dette? Han laget en knyttneve. Hvorfor? Fordi en baby, som ikke vet noe bedre, ønsker å ta tak i alt, for å si: 'Hele verden er min.' Men når en gammel person dør, hvordan gjør han det? Med hendene åpne. Hvorfor? Fordi han har lært leksjonen sin. Hvilken leksjon? Spurte jeg. Han strakk seg opp sine tomme fingre. Vi kan ikke ta noe med oss.
(When a baby comes into the world, its hands are clenched, right? Like this? He made a fist. Why? Because a baby, not knowing any better, wants to grab everything, to say, 'The whole world is mine.' But when an old person dies, how does he do so? With his hands open. Why? Because he has learned his lesson. What lesson? I asked. He stretched open his empty fingers. We can take nothing with us.)
Sitatet gjenspeiler de kontrastfulle perspektivene på livet og besittelsen mellom en baby og en eldre person. En nyfødt kommer inn i verden med knyttnever, som symboliserer et naturlig instinkt for å forstå alt og kreve eierskap til verden rundt dem. Dette bildet understreker uskylden og iveren til et barn, som legemliggjør en følelse av rettighet og håpefullhet om hva livet har å tilby.
I sterk kontrast forlater en eldre person typisk livet med åpne hender, som symboliserer en dyp erkjennelse av at materielle eiendeler og jordiske prestasjoner til slutt er forbigående. Denne overgangen fra klem til åpenhet betyr at visdommen har oppnådd i løpet av livet, og illustrerer at ekte oppfyllelse kommer fra forståelse av at vi ikke kan ta noe med oss når vi dør. Det fremhever viktigheten av opplevelser og forhold over materiell rikdom.