I en alder av fem opplevde Emma tapet av moren, fru Woodhouse. Til tross for hennes unge alder på tidspunktet for morens bortgang, bar Emma med seg et emosjonelt minne preget av varme og kjærlighet. Disse følelsene forble livlige, slik at hun kunne huske den trøstende essensen av moren selv om de spesifikke detaljene hadde bleknet med tiden.

Emmas erindring av moren ligner den trøstende gløden som henger etter et lys er slukket. Det fremhever hvordan følelsene som er forbundet med morens kjærlighet, vedvarer i hennes minne, og former hennes forståelse av forhold og hengivenhet gjennom hele livet. Denne langvarige følelsen av varme understreker virkningen som tidlige emosjonelle opplevelser har på hennes karakter og utvikling.