Wichita. Veiene her er flate, og jeg kan se miles. Enkel kjøring. Tider som disse, jeg skulle ønske du satt her ved siden av meg og pratet, i stedet
(Wichita. The roads here are flat and I can see for miles. Easy driving. Times like these, I wish you were sitting here beside me chatting, instead)
Fortelleren reflekterer over den ekspansive flatheten i Wichita, der veiene strekker seg ut milevis, og gir enkel reise. Denne åpenheten fremkaller en følelse av lengsel etter kameratskap, og ønsker at tilstedeværelsen av en venn kan dele reisen og samtalen med under denne rolige drivkraften.
scenens enkelhet fremhever en dypere emosjonell forbindelse, og avslører at øyeblikk av ro ofte nytes best med andre. Forfatteren, Mary Alice Monroe, bruker denne innstillingen for å utforske temaer om ensomhet og vennskap, og understreker det menneskelige behovet for forbindelse selv i vakre omgivelser.