Du elsket meg en gang. Du elsket meg som om jeg var luften du trengte for å puste, som om du trengte berøringen min for å holde deg i live. Du elsket meg på samme måte som jeg elsket deg. Obsessivt. Sinnsykt. Nådeløst. Ikke fortell meg at du ikke tror på kjærlighet når du i seks korte uker, for alle år siden, umulig kunne leve uten det.
(You loved me once. You loved me like I was the air you needed to breathe, like you needed my touch to keep you alive. You loved me the very same way I loved you. Obsessively. Insanely. Relentlessly. Don't tell me you don't believe in love when for six short weeks, all those years ago, you couldn't possibly live without it.)
I historien "Late Call" av Emma Hart reflekterer hovedpersonen over et tidligere forhold fylt med intense følelser og dyp forbindelse. De minner om en tid da kjærligheten var altoppslukende, og sammenlignet partnerens hengivenhet med en grunnleggende nødvendighet som luft. Denne kraftige følelsen avslører arten av deres bånd, preget av besettelse og lidenskap som definerte tiden deres sammen.
Hovedpersonen utfordrer partnerens nåværende vantro i kjærlighet, og minner dem om de dype følelsene...