Unge menn går i krig. Noen ganger fordi de må, noen ganger fordi de vil. Alltid føler de at de skal. Dette kommer fra de triste, lagdelte historiene om livet, som gjennom århundrene har sett mot forvekslet med å ta opp våpen, og feighet forvekslet med å legge dem ned.
(Young men go to war. Sometimes because they have to, sometimes because they want to. Always, they feel they are supposed to. This comes from the sad, layered stories of life, which over the centuries have seen courage confused with picking up arms, and cowardice confused with laying them down.)
Sitatet fremhever de komplekse motivasjonene bak hvorfor unge menn går til krig. Noen kan gjøre det av forpliktelse, mens andre velger denne veien villig, ofte formet av samfunnsmessige forventninger som betegner tapperhet som å delta i kamp og skam ved å trekke seg tilbake fra den. Den gjenspeiler en langvarig tradisjon der voldshandlinger oppfattes som ærefulle, mens ønsket om fred feiltolkes som svakhet.
Dette perspektivet avslører hvordan samfunnsverdier kan forvrenge individuelle valg, og presse unge menn til å tilpasse seg troen på at tapperhet ligger i krigføring. Slike fortellinger understreker de tragiske konsekvensene av å blande sammen offer i krig med ekte mot, og reiser spørsmål om betydningen av ære og de sanne kostnadene ved konflikt gjennom historien.