Tita vil gjerne være et enkelt frø, ikke trenger å redegjøre for noen for det som brygget seg inni henne, og å kunne vise verden hennes spirede livmor uten å utsette seg for avvisning av samfunnet. Frøene hadde ikke denne typen problemer, fremfor alt hadde de ingen mor til å frykte, og heller ikke frykt for å bli tiltalt.
(Tita would love to be a simple seed, not have to account to anyone for what was brewing inside her, and to be able to show the world her germinated womb without exposing herself to the rejection of society. The seeds did not have these types of problems, above all, they had no mother to fear, nor fear of being prosecuted.)
Tita lengter etter et liv med enkelhet, og ønsker at hun kunne være som et frø, fri for samfunnsdom og vekten av forventningene. Hun ønsker frihet til å uttrykke sitt sanne jeg uten frykt for avvisning eller byrden av familiære forpliktelser, spesielt presset fra moren. Et frø symboliserer potensial og vekst, ubesværet av kompleksitetene i menneskelige forhold.
I denne refleksjonen fremhever Titas ønske konflikten mellom personlige ambisjoner og samfunnsnormer. Hun lengter etter en verden der hennes innerste følelser kan blomstre uten frykt, og kontrasterer hennes sliter med den naturlige, ukompliserte eksistensen av frø. Dette ønsket indikerer en dyp lengsel etter frigjøring fra hennes undertrykkende miljø, og understreker hennes interne uro og hennes ønske om aksept.