Og hun begynte å gråte, droppet hodet på underarmene og gynget bakover og fremover i den nysgjerrige bevegelsen som kanskje er et underbevisst forsøk på å etterligne bevegelsen som gir trøst til en liten baby. At vi i øyeblikk av sorg skulle søke å vende tilbake til en tid da verdens hardhet kunne bli forverget av foreldrenes enkle forsikringer; At vi skal gjøre det ...
(And she began to weep, dropping her head onto her forearms and rocking backwards and forwards in that curious motion that is perhaps a subconscious attempt to mimic the movement that brings comfort to a tiny baby. That we should in moments of sorrow seek to return to a time when the harshness of the world could be forfended by the simple reassurances of our parents; that we should do that …)
I et gripende øyeblikk blir en karakter overveldet av sorg, noe som fører henne til å gråte og søke trøst på en barnlig måte. Hun bøyer hodet på underarmene og vipper frem og tilbake, en oppførsel som minner om hvordan spedbarn finner trøst. Dette gjenspeiler et dypt menneskelig ønske om å unnslippe kompleksitetene og smertene i voksen alder, og lengter etter sikkerheten en gang følte i armene til omsorgsfulle foreldre.
Forfatteren utforsker temaet for å returnere til en enklere, mer uskyldig tid i sorgens øyeblikk. Slike handlinger fungerer som en form for emosjonell helbredelse, og antyder at vi i våre mørkeste tider strekker seg instinktivt etter komforten som en gang var lett tilgjengelig i barndommen. Dette illustrerer vårt iboende behov for forsikring midt i livets utfordringer.