Så snart Nicholas ble født, sverget min mor at hun heller ville se døtrene hennes bli Jehovas vitner eller poledansere før hun så sitt første barnebarn i barnehage da søsteren min gikk tilbake på jobb. Jeg tror ikke det opprinnelig var ideen om barnehage som ikke passet bra med henne, men det faktum at der, i en bassinet, var en frisk skifer, en klump av leire som kunne jobbes med og støpes til det perfekte barnet som hadde unngått henne første gang med sine egne døtre.
(As soon as Nicholas was born, my mother swore she'd rather see her daughters become Jehovah's Witnesses or pole dancers before she saw her first grandchild in daycare when my sister went back to work. I don't think it was originally the idea of daycare that didn't sit well with her but the fact that there, in a bassinet, was a fresh slate, a lump of clay that could be worked on and molded into the perfect child who had eluded her the first time around with her own daughters.)
I utdraget reflekterer forfatteren over morens sterke følelser angående barnepass, spesielt barnehage. Etter fødselen av Nicholas uttrykte moren en sterk aversjon mot ideen om å sende barnebarna til barnehage, og antydet at hun i stedet ville vurdere ekstreme alternativer. Denne reaksjonen virker forankret ikke bare i selve barnehagen, men i et dypere ønske om å forme og påvirke barnebarna på måter hun følte at hun ikke hadde oppnådd med sine egne døtre.
Forfatteren innebærer at moren så barnehage som en trussel mot hennes evne til å forme dette nye livet, og så på det som en sjanse for innløsning. Bruken av begreper som "fersk skifer" og "klump av leire" formidler en følelse av kontroll og mulighet som moren hennes assosierte med barnebarnet, og avslører et komplekst samspill av familiedynamikk, forventninger og håp om å innpode verdier og egenskaper som hun ønsket.