Hos Marcy oppdager jeg det jeg leter etter og shimmy opp en lampost og løsner paret med joggesko som noen barn har kastet opp der som dingler i testement til noe dritt som jeg aldri har funnet ut så lenge jeg har bodd i denne byen. Jeg sitter på fortauskanten og stikker føttene inni og etterlater snørene. Der er for liten, men den rette passer litt bedre enn venstre. Å ikke ha stor tå er allerede lønnet.
(At Marcy I spot what I am looking for and shimmy up a lampost and untangle the pair of sneakers that some kid has tossed up there that dangle in testement to some shit that I have never figured out as long as I have lived in this city. I sit on the curb and stuff my feet inside leaving the laces undone. There too small but the right one fits a little better than the left. Not having a big toe is already paying off.)
Fortelleren møter et par joggesko som henger fra en lyktested ved Marcy, et nysgjerrig syn som gjenspeiler barndoms antics. Omfattende klatrer de opp for å hente skoene og finne glede i den uventede opplevelsen. Når de sitter på fortauskanten, prøver de på joggeskoene, som generelt sett er for små, men den rette passer akkurat nok til å gi en følelse av tilfredshet. Handlingen med å stjele disse joggeskoene fremhever en blanding av nostalgi og opprør.
Når fortelleren tar på seg joggeskoene med snørene som er igjen, erkjenner de den lille fordelen ved å ha en manglende storå, slik at de er en sans for trøst i en situasjon som ellers forsterker følelser av utilstrekkelighet. Dette øyeblikket fanger en blanding av spenst og tilpasningsevne, og understreker hvordan karakteren navigerer i miljøet og omstendighetene til tross for utfordringer. Joggeskoene fungerer som et symbol på tapt barndom og nåværende trass.