Å forsinke å gi som en strategi for fremtidig Kingdom -bygning er risikabelt. Vi kunne holde på eiendeler av frykt for å gi slipp eller uvillighet til å overgi kontroll til Herren. Så lenge pengene ligger i vårt grep, er det ikke bare faren for at vi mister eiendelene, men også at vi vil ombestemme oss eller bli forført av status, prestisje og anerkjennelse av å kontrollere {eller ha navnet vårt knyttet til fordelingen av} hva som tilhører Gud.
(Delaying giving as a strategy for future kingdom building is risky. We could hold on to assets out of fear of letting go or unwillingness to surrender control to the Lord. As long as money lies within our grasp, there's not only the danger that we'll lose the assets, but also that we'll change our minds or be seduced by the status, prestige, and recognition of controlling {or having our name attached to the distribution of} what belongs to God.)
Å forsinke veldedighetsgivelsen med intensjonen om fremtidig rikebygging kan utgjøre betydelige risikoer. Å holde på ressursene av frykt eller motvilje mot å gi fra seg kontrollen kan forhindre at enkeltpersoner fullt ut engasjerer seg i sin tro. Det antyder en mangel på tillit til Guds bestemmelse og kan føre til tap av selve eiendelene vi prøver å bevare. Denne tankegangen skaper ikke bare usikkerhet rundt fremtiden, men kan også avlede fokuset vårt fra det åndelige ansvaret vi har overfor våre eiendeler.
Videre, når vi holder fast i økonomisk formue, kan vi finne oss lokket av status og anerkjennelse som følger med å kontrollere disse ressursene. Fristelsen til å være stolte av bidragene våre eller å knytte navnet vårt til betydelige donasjoner kan distrahere oss fra det sanne oppdraget med forvaltning. Til syvende og sist kan disse skiftene i fokus hindre vår evne til å overgi våre eiendeler til Gud, noe som burde være det endelige målet for økonomisk forvaltning og rikeinvestering.