Morris reflekterer over arten av lykke og tristhet, og skiller mellom tristheten ved å dø og det dypere problemet med å leve ulykkelig. Han påpeker at mange av besøkende sliter med ulykkelighet, i stor grad på grunn av samfunnspress og kulturelle verdier som undergraver egenverd. Han understreker viktigheten av å avvise en kultur som ikke tjener ens velvære og oppfordrer enkeltpersoner til å skape sine egne veier til lykke.

Til tross for at han står overfor sin egen dødelighet, finner Morris trøst i kjærligheten og støtten som omgir ham. Han antyder at mens han kan dø, har han fremdeles en følelse av oppfyllelse som unngår mange mennesker som er fanget i deres misnøye. Dette fremhever ideen om at ekte lykke kommer fra forbindelser med andre, og det fungerer som en påminnelse om motstandskraften som er nødvendig for å overvinne en kultur som dyrker ulykkelighet.