Den revolusjonære generasjons suksess stammet fra deres mangfoldige blanding av personligheter og ideologier. Denne sorten skapte en dynamisk balanse der interaksjonene deres fremmet samarbeid og likevekt. I stedet for å bli definert av perfeksjon, tjente deres delte feil og unike egenskaper til å temperere hverandre, og gjenspeiler Madisons idé i Federalist 10 at flere fraksjoner i en republikk kan balansere hverandres innflytelse.
Denne kollektive innsatsen handlet ikke om individuell glans, men snarere samspillet mellom forskjellige synspunkter og styrker som drev deres prestasjoner. Det fremhever viktigheten av mangfold i å oppnå felles mål, og illustrerer hvordan de revolusjonære lederenes ufullkomne natur bidro til den generelle suksessen med deres sak.