Gud er den høyeste gode av den fornuftige skapningen, og glede av ham er den eneste lykken som sjelene våre kan tilfredsstilles med. Å dra til himmelen fullt ut for å nyte Gud, er uendelig mye bedre enn de mest behagelige overnattingsstedene her. Fedre og mødre, ektemenn, koner, barn eller selskap med jordiske venner, er bare skygger. Men Guds glede er stoffet. Dette er bare spredte bjelker, men Gud er solen. Dette er bare bekker, men Gud er fontenen. Dette er bare dråper, men Gud er havet.
(God is the highest good of the reasonable creature, and the enjoyment of him is the only happiness with which our souls can be satisfied. To go to heaven fully to enjoy God, is infinitely better than the most pleasant accommodations here. Fathers and mothers, husbands, wives, children, or the company of earthly friends, are but shadows. But the enjoyment of God is the substance. These are but scattered beams, but God is the sun. These are but streams, but God is the fountain. These are but drops, but God is the ocean.)
Essensen av sitatet understreker at Gud representerer den ultimate godheten for rasjonelle vesener, og ekte lykke kan bare finnes i å glede seg over et forhold til ham. Oppfyllelsen som kommer fra å oppleve Guds nærvær, er langt overlegen alle gleder eller bekvemmeligheter denne verden kan tilby, inkludert familiære og sosiale bånd. Selv om slike forhold er viktige, er de bare refleksjoner av den sanne gleden som kan avledes fra Gud alene.
Bildene som brukes fremhever skillet mellom flyktige jordiske gleder og den varige tilfredsheten som finnes i Gud. Livets gleder sammenlignes med bare skygger, mens Gud blir sammenlignet med solen, kilden til all lys og varme. Denne analogien illustrerer videre at selv om menneskelige forbindelser kan gi midlertidig lykke, kan de ikke sammenligne med den dype gleden som kommer fra et dypt nattverd med Gud, som er avbildet som det enorme havet av glede, og overskygget alle mindre, forbigående opplevelser.