Essensen av sitatet understreker at Gud representerer den ultimate godheten for rasjonelle vesener, og ekte lykke kan bare finnes i å glede seg over et forhold til ham. Oppfyllelsen som kommer fra å oppleve Guds nærvær, er langt overlegen alle gleder eller bekvemmeligheter denne verden kan tilby, inkludert familiære og sosiale bånd. Selv om slike forhold er viktige, er de bare refleksjoner av den sanne gleden som kan avledes fra Gud alene.

Bildene som brukes fremhever skillet mellom flyktige jordiske gleder og den varige tilfredsheten som finnes i Gud. Livets gleder sammenlignes med bare skygger, mens Gud blir sammenlignet med solen, kilden til all lys og varme. Denne analogien illustrerer videre at selv om menneskelige forbindelser kan gi midlertidig lykke, kan de ikke sammenligne med den dype gleden som kommer fra et dypt nattverd med Gud, som er avbildet som det enorme havet av glede, og overskygget alle mindre, forbigående opplevelser.