Fortelleren deler et møte med en kvinne som spør om hun noen gang har håndtert en pistol. Til tross for at hun følte seg litt engstelig for møtet, innrømmer hun at hun aldri har brukt en. Denne innrømmelsen ber om refleksjon over familiens tro på vold. De var faste talsmenn for fysisk konfrontasjon snarere enn bruk av skytevåpen, og deres tilgang til lokale ressurser betydde at de aldri fant seg i å måtte ty til drap.
Denne uttalelsen avslører et interessant perspektiv på vold og valgene som fortellerens familie har gjort. Det fremhever en kontrast mellom forskjellige former for konfliktløsning og illustrerer fortellerens ubehag med samfunnsnormene rundt pistolbruk. Totalt sett understreker det en dypere kommentar til personlige verdier og implikasjonene av vold i ens oppvekst.