I Laurie Notaros bok "I Love Everybody" uttrykker forfatteren sin motvilje mot å engasjere seg med ukjente individer, og fremhever overfladiskheten som ofte følger med slike interaksjoner. Hun finner den tvungne småpraten kjedelig og mener at de fleste mangler dybde, noe som bare gir ubehaget hennes under disse møtene. Notaros perspektiv understreker en generell skepsis til sosiale utvekslinger med fremmede.
Videre artikulerer Notaro frykt for å ende opp i uventede og vanskelige situasjoner, som hun omtaler som et "spontan freak -møte." Hennes ærlige kritikk av sosiale normer gjenspeiler et ønske om mer meningsfulle forbindelser, snarere enn de uaktuelle interaksjonene som ofte karakteriserer tilfeldige utvekslinger. Dette avslører hennes preferanse for autentisitet over de verdslige interaksjonene som er typiske i dagens sosiale landskap.