Imelda trodde på Gud fordi hun følte at det måtte være noe annet, noe etter alt dette, og også fordi alle som fremdeles ble tilbedt og elsket etter all den tiden, måtte ha noe for dem.
(Imelda believed in God because she felt that there had to be something else, something after all this, and also because anyone who was still being worshipped and adored after all that time had to have something going for them.)
Imeldas tro på Gud stammet fra hennes overbevisning om at det må være mer liv enn det som umiddelbart er synlig. Hun følte at en transcendent tilværelse eller et liv etter livet ventet utover den nåværende opplevelsen. Dette håpet ga henne en følelse av formål og mening midt i livets kamper.
I tillegg ble Imeldas tro forsterket av tanken om at Gud fikk varig beundring og hengivenhet fra mange mennesker gjennom historien. Denne pågående ærbødighet antydet for henne at det faktisk var noe betydelig og overbevisende om det guddommelige som berettiget slik beundring, og styrket hennes tro ytterligere.
