På 1960 -tallet var det et forslag om en "nasjonal databank", med sikte på å styrke regjeringens effektivitet ved å tilrettelegge for informasjonsdeling mellom byråer. Talsmenn mente at systemet med riktig design kunne fungere på en ufarlig måte til tross for bekymring for potensiell misbruk. De hevdet at det kunne implementeres sikkerhetstiltak for å sikre ansvarlig bruk. Motstandere var imidlertid heftig uenige, i frykt for at et slikt system til slutt ville føre til økt statlig kontroll og erosjonen av sivile friheter, og foreviget en politistat.
Debatten rundt det nasjonale databankforslaget fremhevet spenningen mellom effektivitet og personvern. Advokater fremhevet potensielle fordeler for administrativ forbedring, mens kritikere reiste alarmer om risikoen for overvåking og maktmisbruk. Til syvende og sist seiret kritikerne, og blokkerte initiativet, da de fryktet at ingen reguleringsbeløp kunne forhindre de skadelige konsekvensene av etablerte datasystemer om individuelle friheter og samfunnstillit.