Det gjør hjertet mitt så tungt. Unge menn skulle ikke være nødt til å dø, og foreldrene deres skulle ikke måtte gå gjennom resten av livet og få alt til å virke riktig ved å si: 'I det minste var gutten min modig.' Eller: 'Vi er stolte at han gjorde sitt.
(It makes my heart so heavy. Young men shouldn't have to die, and their parents shouldn't have to go through the rest of their lives making everything seem right by saying, 'At least my boy was brave.' Or, 'We're proud he did his bit.)
I Jacqueline Winspears roman "To Die, men en gang", reflekterer forfatteren over den tunge emosjonelle tollen til unge liv som er tapt i krig. Smertene som foreldre har død, hvis sønner har dødd kjemper er dyptgripende, da de sliter med sorg og behovet for å finne mening i tapet. Forestillingen om at sønnen deres var "modig" gir lite trøst i møte med deres overveldende sorg.
Foreldrene blir overlatt til å navigere i en kompleks blanding av stolthet og hjertesorg, og forsøker å komme til rette med barnets offer. Dette følelsen fremhever krigens tøffe realiteter, og understreker at det ikke bare er soldatene som lider, men familier som tåler livslange konsekvenser i kjølvannet av tragedie.