Barn hadde ikke enorme ryggsekker da jeg var deres alder. Vi hadde ikke ryggsekker i det hele tatt. Nå virket det som om alle barna hadde dem. Du så små andreklassinger bøyde seg som Sherpas, dra seg gjennom skoledørene under vekten av pakkene. Noen av barna hadde pakkene sine på ruller, og dro dem som bagasje på flyplassen. Jeg forsto ikke noe av dette. Verden ble digital; Alt var mindre og lettere. Men barn på skolen satte mer vekt enn noen gang.
(Kids didn't have huge backpacks when I was their age. We didn't have backpacks at all. Now it seemed all the kids had them. You saw little second-graders bent over like sherpas, dragging themselves through the school doors under the weight of their packs. Some of the kids had their packs on rollers, hauling them like luggage at the airport. I didn't understand any of this. The world was becoming digital; everything was smaller and lighter. But kids at school lugged more weight than ever.)
Forfatteren reflekterer over forskjellene mellom barndommen og den nåværende generasjons erfaring, spesielt når det gjelder skolemateriell. Han bemerker at da han var små, brukte ikke barna ryggsekker, en sterk kontrast til dagens studenter som virker sterkt belastet av dem. Små barn sliter ofte med å bære store vesker som får dem til å se ut som om de har overdreven vekt, med noen til og med ved å bruke rullende ryggsekker for å lette belastningen.
Denne observasjonen gir en følelse av forvirring for forfatteren, ettersom samfunnet beveger seg mot en mer digital livsstil der ting blir mindre og lettere. Til tross for de teknologiske fremskrittene, finner barn seg trenger å bære tyngre gjenstander enn noen gang før, og belyser en nysgjerrig frakobling mellom utvikling av teknologi og tradisjonelle skolekrav.