Sengene mine hadde aldri vært så rene som de hadde de siste månedene. Jeg fikk dem nesten ikke på igjen før noe annet skjedde og jeg rev dem febrilsk av og stappet dem i vask med doble mengder såpe og alle "ekstra" knappene trykket inn: ekstra vask, ekstra skylling, ekstra vann, ekstra sentrifugering, ekstra beskyttelse mot ting som støter om natten.
(My sheets had never been so clean as they had in the past few months. I hardly got them on again before something else happened and I was feverishly ripping them off and stuffing them in the wash with double amounts of soap and all the "extra" buttons pushed: extra wash, extra rinse, extra water, extra spin, extra protection against things that go bump in the night.)
I de siste månedene har rensligheten til lakenene mine nådd et enestående nivå. Det ser ut til at bare noen øyeblikk etter at jeg har lagt dem på sengen, skjer det en uforutsett hendelse, som får meg til å fjerne dem umiddelbart. Denne nådeløse vaskesyklusen har blitt en rutine, og lakenene mine går ofte gjennom en intens rengjøringsprosess.
Jeg finner meg selv i å bruke flere innstillinger på vaskemaskinen for å sikre at de kommer ut plettfrie. Jeg legger til ekstra såpe og aktiverer ulike funksjoner som ekstra vask, skylling og sentrifugering, alt i en søken etter perfekt renslighet. Dette lunefulle ønsket om å beskytte sengetøyet mitt mot utallige trusler fremhever en blanding av angst og omsorg som jeg ser ut til å omfavne i disse kaotiske tider.
