Ingen kunne ha gått glipp av reservoaret av selvmedlidenhet, hurtigheten å skylde, innsnevring av øynene, som i dyrelivsdokumentaren, når ting ikke gikk hans {Clinton} måte. Den berømte tendensen til kandidaten til å ta en mindre enn kommende tilnærming til pinlige spørsmål som allerede hadde blitt godt dokumentert.
(No one could have missed the reservoir of self-pity, the quickness to blame, the narrowing of the eyes, as if in wildlife documentary, when things did not go his {Clinton} way. That famous tendency of the candidate to take a less than forthcoming approach to embarrassing questions that had already been well documented.)
I Joan Didions "politiske fiksjoner" fremhever hun de urolige egenskapene til Bill Clintons oppførsel under hans kandidatur. Didion bemerker en følbar følelse av selvmedlidenhet i Clinton, sammen med en tilbøyelighet til å tildele skyld når det blir møtt med motgang. Disse egenskapene får ham til å fremstå som et tema i en dokumentar med dyreliv, spesielt når han konfronterer vanskelige situasjoner.
Videre understreker Didion Clintons velkjente tendens til å unndra seg ubehagelige spørsmål, og gjenspeiler et atferdsmønster som har blitt omfattende kritisert. Denne skildringen understreker kompleksiteten i hans karakter og reiser spørsmål om ekthet i politisk diskurs.