Ingen som noen gang har gått gjennom en amerikansk offentlig videregående skole, kunne ha sett William Jefferson Clinton som kjørte for verv i 1992 og ikke klarte å anerkjenne den kjente rovdyr seksualiteten til en provinsiell ungdom.
(No one who has ever passed through an American public high school could have watched William Jefferson Clinton running for office in 1992 and failed to recognize the familiar predatory sexuality of a the provincial adolescent.)
I sin bok "Political Fictions" kritiserer Joan Didion presidentkampanjen i Bill Clinton fra 1992, og knytter hans oppførsel til rovvilt seksualitet som er typisk for gutter på videregående skoler. Hun antyder at sjarmen og appellen hans kan maskere et dypere, urovekkende aspekt av personaen hans hentet fra ungdomsopplevelser. Didion skildrer dette som en refleksjon av bredere samfunnsspørsmål, og undersøker hvordan slike egenskaper resonerer med velgere som kan overse dem på grunn av karisma.
Didions observasjon fungerer som en kommentar til amerikansk politisk kultur, der kandidatens tidligere oppførsel kan gjenspeile sin offentlige persona. Ved å fremheve denne forbindelsen, inviterer hun leserne til å vurdere hvordan ungdommelighet og sjarm ofte er i konflikt med egnethet for ledelse, og potensielt blender publikum til mer alvorlige bekymringer for karakter og integritet. Hennes analyse oppmuntrer til et kritisk syn på implikasjonene av personlig historie om politisk image og velgeroppfatning.