Ingen var klare for det, og ingen kunne helt forstå det nå som det skjedde. Men på en eller annen måte ble det bestemt at demokratiet fremover, kanskje i noen århundrer fremover, ville operere gjennom et nytt instrument. Statsens suverenitet var døende, nord så vel som sør, og å gå med det var den eldgamle troen på at regjeringen som styrer minst er regjeringen som styrer best.
(Nobody was ready for it, and nobody could quite understand it now that it was happening. But somehow it was being determined that democracy henceforth, perhaps for some centuries to come, would operate through a new instrument. Sovereignty of the states was dying, North as well as South, and going with it was the ancient belief that the government which governs least is the government which governs best.)
Fremveksten av en ny politisk virkelighet var uventet og forvirrende for mange. Etter hvert som demokratiet utviklet seg, begynte det å stole på forskjellige mekanismer, noe som forårsaket et skifte i den tradisjonelle forståelsen av statens suverenitet. Denne transformasjonen påvirket både nord og sør, noe som antydet en betydelig endring som ville vare i generasjoner.
Dessuten ble den langvarige troen på at minimal regjering foretrekker å bli utfordret. Etter hvert som suvereniteten ble mindre, gjorde det også de grunnleggende ideene om styring. Implikasjonen var tydelig: Demokratiets fremtid beveget seg mot en mer involvert statlig tilnærming, og kontrasterte skarpt med historiske perspektiver.