Vær så snill, ikke forlat meg, tenkte han. Han kunne ikke tåle en verden uten Alli. Han skjønte hvor mye han stolte på henne fra morgen til kveld. Hun var hans eneste samtale. Hans eneste smil. Hun tilberedte den magre maten deres og tilbød ham den alltid først, selv om han insisterte på at hun spiste før han gjorde det. De støttet seg på hverandre ved solnedganger. Å holde henne mens de sov føltes som hans siste forbindelse til menneskeheten.
(Please do not leave me, he thought. He could not bear a world without Alli. He realized how much he relied on her from morning until night. She was his only conversation. His only smile. She prepared their meager food and always offered it to him first, even though he insisted she eat before he did. THey leaned on each other at sunsets. Holding her as they slept felt like his last connection to humanity.)
I et øyeblikk av dyp refleksjon, kjemper hovedpersonen med frykten for å miste Alli, og erkjenner hvor integrert hun er i livet hans. Han setter pris på hennes nærvær, og innser at hun ikke bare er en følgesvenn, men den eneste kilden til hans glede og kommunikasjon gjennom dagen. Båndet deres er tydelig i måten de deler sine ydmyke måltider på, med Alli som alltid prioriterer ham til tross for protestene hans. Denne avhengigheten fremhever betydningen av forholdet deres i en ellers sparsom tilværelse.
Intimiteten de deler blir ytterligere understreket i rolige øyeblikk, for eksempel når de lener seg på hverandre ved solnedgang. Når de sovner, blir hans omfavnelse av henne en viktig forbindelse til verden rundt ham, og forsterker forestillingen om at Alli legemliggjør hans siste bånd til menneskeheten. Uten henne frykter han at han ville gå fortapt i ensomheten, og understreker dybden av deres følelsesmessige avhengighet av hverandre midt i livets utfordringer.