Hun visste at hun hadde en tendens til å la tankene vandre, men det var det det som gjorde verden interessant. Den ene tanken førte til en annen, et minne utløste et annet. Hvor kjedelig det ville være, tenkte hun, ikke å bli påminnet om sammenkoblingen av alt, hvor kjedelig for nåtiden ikke å fremkalle fortiden, for at her ikke antyder der.
(She knew that she had a tendency to allow her mind to wander, but surely that's what made the world interesting. One thought led to another, one memory triggered another. How dull it would be, she thought, not to be reminded of the interconnectedness of everything, how dull for the present not to evoke the past, for here not to imply there.)
Hovedpersonen reflekterer over hennes tendens til å la sinnet drive, som hun finner gir rikdom til sin opplevelse av verden. Hun setter pris på hvordan en enkelt tanke kan vekke en kjede av minner og ideer, og styrke hennes forståelse av livets forbindelser. Denne vandringen av sinnet bringer livlighet og dybde til sitt nåværende øyeblikk.
Hun vurderer monotonien som ville oppstå hvis øyeblikkene ble isolert, blottet for tidligere erfaringer og fremtidige implikasjoner. Musings understreker skjønnheten som finnes i sammenkoblingen av minner og tanker, og antyder at dette samspillet er det som gjør livet virkelig engasjerende og fullt av mening.