Hun beveget seg, slik at de nå sto arm i arm: to damer, tenkte hun, en brun dame fra Botswana og en hvit dame fra et sted langt borte, Amerika kanskje, et sted som det, et sted med pent kuttet plener og klimaanlegg og klimaanlegg og Skinnende bygninger, et sted hvor folk ønsket å elske andre, bare gitt sjansen.
(She moved, so that they were now standing arm in arm: two ladies, she thought, a brown lady from Botswana and a white lady from somewhere far away, America perhaps, somewhere like that, some place of neatly cut lawns and air conditioning and shining buildings, some place where people wanted to love others if only given the chance.)
I dette utdraget fra "Blue Shoes and Happiness" deler karakterene et øyeblikk av forbindelse, stående arm i arm. Den brune damen fra Botswana reflekterer over forskjellene sine, og fremhever sin egen bakgrunn i motsetning til kameratens sannsynlige opprinnelse i Amerika. Dette øyeblikket illustrerer skjønnheten i vennskap som overskrider kulturelle og rasemessige grenser.
Henvisningen til Amerika fremkaller bilder av polert byliv, der idealer om kjærlighet og medfølelse er til stede. Denne sammenstillingen mellom de to kvinnene understreker lengselen etter universell kjærlighet og forståelse, noe som antyder at til tross for deres mangfoldige bakgrunn, er det håp om gjensidig kjærlighet og binding blant mennesker fra forskjellige samfunnslag.