Hun lurte på om det var noen måte å få ham til å ta pillene ved lureri. Hun likte ikke ideen om å bruke underhåndsmetoder med Mr. J.L.B. Matekoni, men da en persons grunn ble forstyrret, tenkte hun at noen midler var berettiget til å få dem bedre. Det var som om en person hadde blitt kidnappet av noe ondt vesen og holdt løsepenger. Du ville ikke nøle, følte hun, å ty til lureri for å beseire det onde vesenet.
(She wondered whether there was any way of getting him to take the pills by trickery. She did not like the idea of using underhand methods with Mr. J.L.B. Matekoni, but when a person's reason was disturbed, then she thought that any means were justified in getting them better. It was as if a person had been kidnapped by some evil being and held ransom. You would not hesitate, she felt, to resort to trickery to defeat the evil being.)
I historien vurderer hovedpersonen de moralske dilemmaene forbundet med å overbevise Mr. J.L.B. Matekoni for å ta medisiner. Til tross for sine forbehold om å bruke svikefulle taktikker, føler hun en følelse av press for å hjelpe ham med å komme seg, og reflekterer over de desperate omstendighetene til noen hvis fornuft er svekket. Hennes indre kamp fremhever konflikten mellom moral og medfølelse i møte med en kjæres lidelse.
Hun trekker en parallell mellom Mr. Matekonis situasjon og et kidnappingsscenario, og antyder at når noen blir holdt fanget av sitt eget sinn, er det forsvarlig å bruke utspekulerte metoder for å frigjøre dem. Dette perspektivet utfordrer tradisjonell etikk, og demonstrerer hvordan ønsket om å beskytte og helbrede kan uskarpe rett og galt. Til syvende og sist illustrerer refleksjonene hennes kompleksitetene i menneskelige forhold og lengdene man kan gå til for kjærlighet.