Passasjen beskriver en dyp følelse av stillhet som omslutter Isidores miljø. Denne stillheten er avbildet som en kraftig, nesten håndgripelig kraft som stammer fra hvert objekt rundt ham. Det antyder en gjennomgripende tomhet som overskrider fysisk tilstedeværelse, og resonerer fra de utslitte apparater, det falleferdige teppet og de råtnende veggene. Hvert element i omgivelsene bidrar til denne overveldende stillheten, og forsterker dens innvirkning på bevisstheten hans.

Denne stillheten ser ut til å symbolisere øde og forfall i Isidores liv og miljø. Den erstatter livens livlighet med en forebodende stillhet som numberer sansene. Henvisningen til ødelagte maskiner og mangelen på funksjonalitet fremhever en verden som er frastjålet varme og forbindelse, der til og med restene av teknologi ikke klarer å bringe liv eller lyd. Totalt sett fanger den den hjemsøkende fremmedgjøringen som definerer Isidores opplevelse i en dystopisk setting.