Noen mennesker kan ikke bære nyheter som det. De tror de må leve for alltid, og de gråter og gråter når de innser at tiden deres kommer. Jeg føler ikke det, og jeg gråt ikke på den nyheten som legen ga meg. Det eneste som gjør meg trist er at jeg skal forlate Afrika når jeg dør.
(Some people cannot bear news like that. They think they must live forever, and they cry and wail when they realise that their time is coming. I do not feel that, and I did not weep at that news which the doctor gave me. The only thing that makes me sad is that I shall be leaving Africa when I die.)
I "The No. 1 Ladies 'Detective Agency", reflekterer hovedpersonen over de emosjonelle reaksjonene folk har til dødelighet. Mens mange opplever fortvilelse og frykt ved tanken på å dø, ofte tror på deres uendelige eksistens, deler ikke fortelleren det følelsen. I stedet for å gråte over legens nyheter, viser fortelleren aksept av skjebnen deres.
Det som virkelig trist dem er tanken på å etterlate Afrikas skjønnhet. Dette avslører en dyp forbindelse til landet og en følelse av tap ikke bare for livet i seg selv, men for stedet de har blitt glad i. Dødens ettertanke blir mindre om frykten for slutten og mer om nostalgi for opplevelsene knyttet til et elsket hjem.