Fortell meg om familien din, sa jeg. Og det gjorde hun. Jeg lyttet intenst da moren min gikk gjennom hver gren av treet. År senere, etter begravelsen, hadde Maria stilt meg spørsmål om familien - som var relatert til hvem - og jeg slet. Jeg kunne ikke huske. En stor del av historien vår hadde blitt begravet med moren min. Du skal aldri la fortiden forsvinne på den måten.
(Tell me about your family, I said. And so she did. I listened intently as my mother went through each branch of the tree. Years later, after the funeral, Maria had asked me questions about the family - who was related to whom - and I struggled. I couldn't remember. A big chunk of our history had been buried with my mother. You should never let your past disappear that way.)
Fortelleren reflekterer over en samtale med moren sin, som delte detaljer om familiens historie og forbindelser. Dette øyeblikket av historiefortelling var betydelig, da det ga en dyp forståelse av røttene deres. År senere, etter morens bortgang, møtte de spørsmål fra Maria om familieforhold, men kjempet for å svare, og følte vekten av tapt kunnskap.
Denne opplevelsen fremhever viktigheten av å bevare familiehistorien og historiene som former identitetene våre. Det fungerer som en påminnelse om at uten å dele og dokumentere fortiden vår, kan mye av det falme bort og bli glemt, og etterlater fremtidige generasjoner med et tomrom i å forstå arven deres.