De beste tingene på TV er søppelet, og ingen og ingenting er alvorlig truet av det. Dessuten måler vi ikke en kultur ved dens produksjon av uopplevede trivialiteter, men av det den hevder som betydelig. Der er vårt problem, for TV er på sitt mest trivielle og derfor farligste når ambisjonene er høye, når det presenterer seg som en bærer av viktige kulturelle samtaler. Ironien her er at dette er hva intellektuelle og kritikere stadig oppfordrer TV til å gjøre.
(The best things on television are its junk, and no one and nothing is seriously threatened by it. Besides, we do not measure a culture by its output of undisguised trivialities but by what it claims as significant. Therein is our problem, for television is at its most trivial and, therefore, most dangerous when its aspirations are high, when it presents itself as a carrier of important cultural conversations. The irony here is that this is what intellectuals and critics are constantly urging television to do.)
Neil Postman argumenterer for at det trivielle innholdet på TV, selv om det ofte blir sett på som bare søppel, utgjør en betydelig trussel når det later til å delta i alvorlige kulturelle diskusjoner. Han påpeker at samfunnet ikke virkelig måler sin kultur av det useriøse materialet det produserer, men i stedet av det det anser som meningsfylt. Dette avslører et paradoks der TV, i sine forsøk på å formidle dype samfunnsspørsmål, ofte blir enda mer trivielt og misvisende.
Denne situasjonen fremhever bekymringen som kritikere og intellektuelle har, når de ber om TV for å ta på seg mer tungtveiende emner. Når TV stiger for å oppfylle disse forventningene, risikerer det imidlertid å levere grunne tolkninger av betydelige saker, noe som ytterligere uskarper linjen mellom underholdning og ekte diskurs. Det som er ment som en plattform for viktige samtaler, risikerer således å undergrave disse diskusjonene.