Sitatet gjenspeiler en vanlig frustrasjon med myndighetsaktiviteter, noe som antyder at myndighetene ofte utvider seg selv ved å hele tiden søke nye initiativer. I stedet for å fokusere på essensielt ansvar, blir de opptatt av å utvikle nye planer og politikker. Denne vedvarende opptatt kan forringe folks virkelige behov.