Det minste du kan gjøre i livet ditt er å finne ut hva du håper på. Og det mest du kan gjøre er å leve i det håpet. Ikke beundre det på avstand, men lever rett i det, under taket. Det jeg vil er så enkelt at jeg nesten ikke kan si det: elementær godhet. Nok å spise, nok til å gå rundt. Muligheten for at barna en dag kan vokse opp til å være verken ødeleggerne eller de ødelagte. Det handler om det. Akkurat nå lever jeg i det håpet, løper nedover gangen og berører veggene på begge sider.
(The very least you can do in your life is to figure out what you hope for. And the most you can do is live inside that hope. Not admire it from a distance but live right in it, under its roof. What I want is so simple I almost can't say it: elementary kindness. Enough to eat, enough to go around. The possibility that kids might one day grow up to be neither the destroyers nor the destroyed. That's about it. Right now I'm living in that hope, running down its hallway and touching the walls on both sides.)
Sitatet fra Barbara Kingsolvers "Animal Dreams" understreker viktigheten av håp i livene våre. Det antyder at det å bare identifisere håpene våre er det minimum vi kan gjøre, mens vi virkelig omfavner og lever innenfor dette håpet er det endelige målet. Å leve "under taket" innebærer å være fullstendig nedsenket i våre ambisjoner, ikke bare passivt å ønske seg en bedre fremtid. Denne ideen utfordrer oss til å anerkjenne håp som en aktiv, snarere enn en passiv, en del av vår eksistens.