Hele rammen for presidentskapet går ut av hånden. Det har kommet til det punktet hvor du nesten ikke kan løpe med mindre du kan føre til at folk saliver og pisker på hverandre med store pinner. Du må nesten være en rockestjerne for å få den typen feber du trenger for å overleve i amerikansk politikk.
(The whole framework of the presidency is getting out of hand. It's come to the point where you almost can't run unless you can cause people to salivate and whip on each other with big sticks. You almost have to be a rock star to get the kind of fever you need to survive in American politics.)
Hunter S. Thompson kritiserer i sin bok "Fear and Loathing on the Campaign Trail '72," den nåværende tilstanden i presidentvalget ved å hevde at det politiske landskapet har blitt for sensasjonell. Han argumenterer for at kandidater nå må fremkalle intense emosjonelle responser fra publikum, og likte dette med et opptog der støttespillere nesten blir pisket til en vanvidd. Dette miljøet presser kandidater til å ta i bruk større enn livet som ligner rockestjerner for å skaffe den nødvendige entusiasmen for å lykkes på den politiske arenaen.
Thompsons kommentar fremhever den urolige dynamikken i amerikansk politikk, der substans og politikk ofte tar baksetet til karisma og showmanship. Vektleggingen av ytelse i forhold til ekte ledelse vekker bekymring for egenskapene som er nødvendige for effektiv styring. Han roper absurditeten til et system som ser ut til å prioritere bilde og popularitet over evnen til å vedta meningsfull endring, og antyder et dypere problem i valgprosessen.