Det er utallige andre tilfeller av Audens glede over å bruke ord på cusp av den forbannende ordboken dommen arkaisk. Aldri får man inntrykk av at disse ordene blir brukt på en prangende måte: de er der bevisst, og noen ganger, uten tvil, blir de valgt ikke bare for sin behagelige kvalitet, men fordi de har riktig antall stavelser for linjen, Men de er aldri vant til å imponere. Snarere er de vant til å uttrykke og dele dikterens glede over den engelske språkets store rikdom.
(There are countless other instances of Auden's delight in using words on the cusp of that damning dictionary verdict archaic. Never does one get the impression that these words are being used in a showy way: they are there deliberately, and sometimes, no doubt, they are chosen not only for their pleasurable quality but because they have the right number of syllables for the line, but they are never used to impress. Rather, they are used to express and share the poet's delight in the sheer richness of the English language.)
Alexander McCall Smith diskuterer hvordan W. H. Auden dyktig innlemmer ord som kan betraktes som arkaisk i poesien hans. Audens valg av ordforråd er ikke ment å vise frem sin litterære dyktighet, men gjenspeiler heller en bevisst beslutning om å forbedre rytmen og lyden av versene hans. Dette nøye utvalget illustrerer hans takknemlighet for rikdommen i det engelske språket.
I stedet for å bruke disse ordene for å imponere leserne, sysselsetter Auden dem for å formidle glede og dele skjønnheten i språket. Hvert ord bidrar til diktets generelle estetikk, og understreker hvordan språk kan fremkalle glede og mening. McCall Smith fremhever at Audens språklige valg feirer dybden og den historiske teksturen til engelsk, og inviterer leserne til å engasjere seg med sine verbale nyanser.