I Philip K. Dicks arbeid utforsker han konseptet om at noen individer, selv om de er biologisk menneskelige, mangler den emosjonelle dybden eller menneskeheten som vanligvis er assosiert med arten vår. Denne metaforiske ideen om å være "Androids" antyder at disse menneskene kan kobles fra ekte menneskelige opplevelser og følelser, og fungerer nesten som maskiner i stedet for levende vesener. Over tid har Dicks forfattere gått inn i de uskarpe linjene mellom menneskelig og kunstig eksistens, og reist spørsmål om identitet og bevissthet.

Dette temaet gjenspeiler en bredere kommentar til samfunnet, og fremhever hvordan visse individer kan operere på en mekanisk måte, blottet for empati eller ekte forbindelse med andre. Dick inviterer leserne til å revurdere hva det vil si å være mennesker, og oppfordrer dem til å utforske de emosjonelle algoritmene som definerer våre handlinger og forhold. Slike refleksjoner fungerer som en kritikk av en moderne verden som noen ganger kan prioritere effektivitet fremfor empati, og utfordrer oss til å koble oss på nytt med våre autentiske selv.