Sitatet gjenspeiler desillusjonering med politikernes integritet i Washington, noe som antyder at ærlighet har blitt sjelden blant de som er ved makten. Den understreker at mange politiske skikkelser prioriterer egoene sine fremfor deres sanne tro, noe som fører til mangel på ekte ledelse.
Forfatteren peker også fingre på velgerne, noe som antyder at de deler ansvaret for kvaliteten på kandidater som dukker opp. Ved ikke å insistere på bedre ansvarlighet og standarder, bidrar velgerne utilsiktet til syklusen av middelmådighet i politisk representasjon på tvers av alle partier.