Det er ikke noe intelligent å si om en massakre. Alle skal visstnok være døde, for aldri å si noe eller vil ha noe igjen. Alt er ment å være veldig stille etter en massakre, og det er alltid, bortsett fra fuglene. Og hva sier fuglene? Alt det er å si om en massakre, ting som, poo-tee-weet?
(There is nothing intelligent to say about a massacre. Everybody is supposed to be dead, to never say anything or want anything ever again. Everything is supposed to be very quiet after a massacre, and it always is, except for the birds. And what do the birds say? All there is to say about a massacre, things like, Poo-tee-weet?)
I "Slaughterhouse-Five", reflekterer Kurt Vonnegut jr. Etterspillet forventes å bli fylt med en gjennomgripende stillhet, som representerer vekten av tap og tragedie. Til tross for denne stillheten fortsetter naturen, med fugler som kvitrer som en sterk kontrast til menneskelig lidelse.
Sitatet omslutter nytteløsheten ved å prøve å artikulere skrekken for slike hendelser, og antyder at dyp tragedie etterlater oss målløse. Uttrykket “poo-tee-weet” symboliserer den enkle og til tider absurde utholdenheten i livet midt i ødeleggelse, noe som indikerer at selv om menneskeheten kan slite med å finne mening, fortsetter naturens likegyldighet.