Det var ikke noe mer lite attraktivt enn narsissisme, hun tenkte: ingenting kunne forvandle skjønnhet til en cloying, lite attraktiv kvalitet enn den selvbevisste forståelsen av meg selv.
(There was nothing more unattractive than narcissism, she thought: nothing could transform beauty into a cloying, unattractive quality than that self-conscious appreciation of self.)
Alice reflekterte over egenskapene som reduserer ekte skjønnhet, spesielt med fokus på de skadelige effektene av narsissisme. Hun mente at en overdreven selvfokus kunne overskygge ens attraktivitet, og gjøre tiltalende egenskaper til noe tyngende og avskyelig.
Tankene hennes understreket ideen om at ekte skjønnhet ligger i ydmykhet og en forståelse for andre, snarere enn en opptatt av seg selv. Dette perspektivet fremhever hvordan selvbevissthet, når det blir tatt til et ekstrem, kan forringe essensen av et individ og gjøre at selv de vakreste funksjonene virker lite attraktiv.