De skinnende stjernene, likte han å påpeke, var en av de spesielle godbitene for mennesker som oss som bodde ute i villmarken. Rike byfolk, sa han, bodde i fancy leiligheter, men luften deres var så forurenset at de ikke en gang kunne se stjernene. Vi må være ute av hodet for å ønske å handle steder med noen av dem.
(Those shining stars, he liked to point out, were one of the special treats for people like us who lived out in the wilderness. Rich city folks, he'd say, lived in fancy apartments, but their air was so polluted they couldn't even see the stars. We'd have to be out of our minds to want to trade places with any of them.)
I 'The Glass Castle' fremhever hovedpersonens perspektiv skjønnheten ved å leve i villmarken. Karakteren kontrasterer den landlige opplevelsen av å stirre med den urbane livsstilen til de velstående, som er fratatt å glede seg over den klare nattehimmelen på grunn av forurensning. Denne forskjellen understreker de enkle, men dyptgripende fordelene ved landsbygda, noe som antyder at naturen tilbyr unike skatter som ikke er funnet i byliv.
Karakterens påstand gjenspeiler en dypere forståelse for den naturlige verden og kritiserende materialisme. Han insisterer på at til tross for utfordringene med å leve i villmarken, er friheten og ærefrykt for å observere stjernene uvurderlige, noe som gjør ideen om å bytte liv med velstående byboere som ikke er tiltalte. Dette avslører et tema for å finne glede i enkelhet og autentisitet.