de som kan sveve til de høyeste høyder, kan også stupe til de dypeste dyp, og at de naturene som nyter mest er de som også lider mest.
(those who can soar to the highest heights can also plunge to the deepest depths, and that the natures which enjoy most keenly are those which also suffer most sharply.)
L.M. Montgomerys refleksjoner antyder en dyp sammenheng mellom ytterpunktene i menneskelig erfaring. Ideen om at de som når store følelsesmessige eller kunstneriske høyder er like i stand til å oppleve betydelige nedturer, understreker dualiteten i livet. Denne forestillingen snakker om den intense følsomheten enkelte individer har, som lar dem sette pris på glede og skjønnhet, men som også utsetter dem for dyp sorg og smerte.
Dette perspektivet kan gi gjenklang hos mange, og illustrerer at et rikt, levende liv ofte kommer med sin del av kamper. Montgomery fremhever en grunnleggende sannhet om tilværelsen: jo mer man føler, jo mer risikerer man å lide. Derfor kan de som omfavner livet fullt ut, med alle dets høyder og nedturer, utvikle en forståelse for både gledesøyeblikkene og lærdommene fra motgang.
