I "The Time Keeper" opplever DOR en unik tilstand der han får muligheten til å forbli tidløs, og trosser tidens naturlige progresjon. Imidlertid kommer denne ekstraordinære situasjonen med en tung emosjonell toll. Til tross for hans immunitet mot aldring, finner DOR seg dypt urolig og isolert, ettersom han blir fratatt personlige forbindelser og menneskelig interaksjon. Mens hans fysiske vesen ikke forverres, lider hans ånd enormt.

Historien fremhever den dype forskjellen mellom bare eksistens og virkelig levende. Dors mangel på aldring tilsvarer ikke et oppfylt liv; I stedet fører det til en ensom tilværelse som kveler sjelen hans. Hans omstendigheter fungerer som en gripende påminnelse om viktigheten av forhold og rikdommen som menneskelig kontakt gir liv, og viser hvor viktig det er å leve meningsfullt i stedet for bare å eksistert uten formål.