Vi nekter ikke å huske; Vi synes det ikke er nøyaktig ubrukelig å huske. Snarere blir vi gjort uegnet til å huske. For hvis du husker å være noe mer enn nostalgi, krever det en kontekstuell basis-en teori, en visjon, en metafor
(We do not refuse to remember; neither do we find it exactly useless to remember. Rather, we are being rendered unfit to remember. For if remembering is to be something more than nostalgia, it requires a contextual basis-a theory, a vision, a metaphor)
I sin bok "Underholdende oss selv til døden" diskuterer Neil Postman kompleksitetene i hukommelsen i det samtidige samfunnet. Han hevder at selv om folk ikke direkte avviser huskingen, står de overfor utfordringer som gjør det stadig vanskeligere å engasjere seg med fortiden meningsfullt. Denne kampen stammer fra en manglende evne til å finne relevans og kontekst i minner, noe som fører til et overfladisk engasjement med historiske hendelser.
Postmann understreker at for hukommelse for å overskride bare nostalgi, trenger det et solid fundament, for eksempel en ledende teori eller metafor. Uten disse kontekstuelle ankrene, blir erindringene våre å bli trivialisert, og kapasiteten til å lære av fortiden avtar. Dermed må huskingen omdefineres og rekontekstualiseres for å beholde sin betydning når det gjelder å forme vår forståelse av verden.